Home
Bevissthetens evolusjonshistorie
plitvica-kilder

Bevissthetens evolusjonshistorie

Av: Forskningssjef Bjørn Grinde

Divisjon for psykisk helse, Folkehelseinstituttet

bjgr@fhi.no, http://grinde.wikispaces.com

Hvorfor har vi bevissthet? Hvorfor har evolusjonsprosessen utviklet evnen til å oppleve verden bevisst istedet for å regulere atferd gjennom automatiske og ubevisste prosesser? 

For meg er det tre spørsmål knyttet til bevissthet som vi gjerne skulle kunne besvare: Det første angår det neurobiologiske korrelat, altså hvordan hjernen genererer denne egenskapen. Vi er langt unna noe klart svar, men vi har modeller, som for eksempel Stanislas Dehaenes global neuronal workspace, som både sier noe om hvilke deler av hjernen som deltar, samt hva som foregår der. Det andre spørsmålet er hvordan vi mennesker bør forholde oss til vår bevissthet, egenskapen er som kjent i stand til å servere både behag og ubehag. Den gode nyheten er at hjernen er ganske plastisk, så det er teoretisk mulig å forme den i retning av å gi positive opplevelser; den dårlige nyheten er at vi ikke helt vet hvordan. Psykologene har utviklet forskjellige former for terapi, men det er grunn til å tro at ved å forstå hva bevissthet dreier seg om, blir vi også bedre skodd til å påvirke hjernen i ønsket retning.

Det tredje spørsmålet er: Hvorfor har vi en slik egenskap? Det dreier seg om å forklare hvorfor evolusjonsprosessen utviklet evnen til å oppleve verden. Som evolusjonsbiolog har jeg vært spesielt interessert i dette spørsmålet, og jeg mener å ha et svar. Den modellen jeg har kommet fram til er beskrevet i en vitenskapelig artikkel (Grinde, 2013), her skal jeg bare gi et kort sammendrag.

Nervesystemer er en av evolusjonsprosessens mest monumentale «oppfinnelser». Utgangspunktet var ganske sikkert å gi flercellede dyr en mulighet til bevegelse, og vi antar at det hele startet for drøyt 600 millioner år siden. Behovet for bevegelse er knyttet til to anvendelser: Å komme seg vekk fra farer og å utnytte muligheter. Kort sagt innebærer det at nervesystemets bidrag til genenes videreføring ligger i å holde organismen unna det som er ugunstig, samt å dra den mot alt som er fordelaktig, for eksempel i form av føde og parringspartnere. Denne dikotomien gjelder grovt sett alle dyr, men hos de fleste gjøres valgene på bakgrunn av reflekser, faste eller tillærte adferdsmønstre, og instinktive handlinger.

plitvica-kilder

Bevisstheten henter inn informasjon fra mange kilder for å skape et unisont øyeblikksbilde. (Foto B. Grinde)

Evolusjonsprosessen var helt fra starten av rettet mot å utvikle mer avanserte styringsformer for dermed å oppnå mer optimal adferd. Særlig på landjorden oppsto det raske variasjoner i miljøet, noe som gjorde det spesielt viktig med fleksible løsninger for å styre handlinger.

På ett tidspunkt dukket det opp en ny strategi: Ved hjelp av positive og negative følelser kunne organismen veie alternative adferds-muligheter mot hverandre! Følelsene inngikk med andre ord som en «felles valuta» for hjernen. De ble for eksempel brukt til å vurdere hvorvidt det var fornuftig å angripe et byttedyr – forventninger om tilfredsstillelse av sult gir et positivt bidrag, mens frykten for å bli skadet er ubehagelig og taler dermed imot. Spørsmålet dreier seg om å vurdere graden av næringsmangel (og dermed verdien av mat) mot det negative knyttet til faren ved å angripe (type og tilstanden til byttedyret). Følelsene assosiert med de ulike mulighetene blir summert opp, slik at dyret i prinsippet velger det alternativet som ender opp med størst positiv verdi. Forskjellige data gir grunnlag for å anta at denne følelsesbaserte strategien først oppsto hos de tidlige amniotene (forfedre til dagens krypdyr, fugl og pattedyr) for rundt 300 millioner år siden.

Følelser krever en evne til erkjennelse for å kunne utføre sin hensikt. Hvis organismen ikke kjenner følelsene på kroppen, vil den heller ikke kunne veie de mot hverandre. Dette behovet tror jeg lå bak at evolusjonen innførte bevissthet. For å belage sine handlingsvalg på følelser måtte nervesystemet være i stand til å skape opplevelser.

Teorien antyder at alle pattedyr, og til en viss grad også fugler og krypdyr, har en eller annen form for følelser og bevissthet. På samme måte som nese og ører ser ganske forskjellige ut hos ulike arter, vil selvsagt bevisstheten arte seg forskjellig. Felles for alle er trolig at informasjon fra sanseorganene inngår i opplevelsene, ettersom disse gir viktig bakgrunn for avgjørelser; men hos hunder er omverdenen preget av luktsignaler, mens vi er mer visuelt orientert. Hos mennesket har dessuten evolusjonen skapt en spesielt avansert form for bevissthet der gode og vonde følelser bare inngår som et vagt bakteppe for all slags tilstander og avansert tankegang.

Denne modellen tilsier at bevissthet ble utviklet for en spesiell funksjon, nemlig å bidra til beslutningstaking i situasjoner der ubevisste nerveprosesser ikke ga like god optimalisering. Selv hos mennesket er mye av adferden fortsatt styrt uten å engasjere bevisste prosesser; som for eksempel regulering av hjerte, samt reflekser som når hånden blir trukket tilbake fra en flamme. Bevisstheten er tungdreven, den krever relativt store ressurser i hjernen og klarer bare å fokusere på én oppgave om gangen (selv om du effektivt hopper mellom to forskjellige oppgaver). Underbevisstheten er raskere og mer egnet til parallell prosessering, den fungerer derfor bedre i mange situasjoner. Samtidig er det bevisstheten som gir oss følelser og dermed muligheten til å nyte livet – samt muligheten til et liv i lidelse. Hvordan å gjøre det beste ut av denne situasjonen er tema for min neste bok.

Kilder:

 Grinde, B. The evolutionary rationale for consciousness, Biological Theory 7 (2013) 227-236.

Centre for Rare Disorders, Oslo University Hospital

Leave a Comment

*

*